I dag er det verdensdagen for forebygging av selvmord, så det passer fint å poste denne teksten jeg skrev for Human-Etisk forbunds medlemsblad Fri tanke om den gangen jeg sto på kanten av et sjuetasjers hus og vurderte om det var noen mening med livet.
Meningen med livet og døden og maskinen som sier ping
Jeg hadde ganske enkelt låst meg inn, tastet koden og marsjert gjennom kontorene som vanligvis sydet av liv. Klokka var ikke mer enn 0530, det var en lørdag morgen. Sola kysset toppen av husene i Oslo sentrum, jeg kunne høre Rådhusklokka slå to slag, som den gjør hver halvtime, en følelse av fjordluft som beveget seg i solbrisen, måker som skrek retningsløst: Det tegnet til å bli en vakker junidag. Fra kontorene gikk jeg rett ut på takterrassen. Så tidlig på morgenen ville jeg ikke risikere å treffe noen når jeg stupte mot bakken med hodet først. Jeg ønsket tross alt ikke å drepe noen annen enn meg selv. Det skulle gå fort. Ingen ville savne meg, det var jeg sikker på. Så der sto jeg, på kanten av et hus på sju etasjer og tenkte over meningen med livet. Det er jo det man tenker over hvis man er veldig deprimert. Der, på kanten av det kontorbygget jeg jobbet i, 15-20 meter over bakken, var spørsmålet om mening påtrengende. Hvordan kunne jeg ikke gjøre noe med det, når alt virket så vanvittig og uhelbredelig meningsløst? Hvorfor skulle jeg fortsette? Jeg følte meg så uendelig alene, så absolutt ubrukelig, og jeg orket ikke tanken på å ha det sånn, i all fremtid. Jeg tenkte at verden var et bedre sted uten meg.
Du kan kanskje gjette deg til at jeg ikke tok livet mitt, ellers hadde du ikke lest denne artikkelen. Men hvorfor hoppet jeg ikke? Var det feighet? Var det frykten for døden? Var det min moral som stoppet meg? Eller klarte jeg å løse spørsmålet om meningen med livet der og da? Jeg tror jo ikke på en Gud, så jeg var ikke redd for straffedommen selvmorderne blir forunt i kristendommen. Og, som Epikur så treffende beskrev det: “når vi er, så har døden ikke kommet, og når døden har kommet, så er ikke vi. Den er ingenting, verken for den levende eller den døde, for med den levende er den ikke, og den døde eksisterer ikke mer.” Så idet jeg traff bakken, ville hele problemet med mening opphøre, sammen med meg.
«Det eksisterer kun ett eneste filosofisk problem – og det er selvmordet. Å ta en avgjørelse om hvorvidt livet er verdt å leve eller ikke, er ensbetydende med å besvare filosofiens fundamentale spørsmål», skriver forfatteren og eksistensialisten Albert Camus i Myten om Sisyfos. Det store spørsmålet er egentlig hvorfor vi fortsetter å leve, ikke hvorfor vi eventuelt tar livet av oss, mener han. I et gudløst univers tømt for iboende mening må vi skape den selv, holde ut lidelsene, og det helt uten noe Paradis med stor P som premie. 46 prosent av Norges befolkning tror ikke lenger på en Gud, og har dermed trådt ut av Den Store Planen. Vi er vår egen, lille fortelling. Det er vanskelig å være sin egen historieforteller, det kan av og til få deg til å lure på hva som er vitsen.
Når jeg leser hjernevitenskap blir det klart for meg hvor mye hjernen er skrudd sammen nettopp for å lage fortellinger og mening: Hukommelsen er styrt av sterke følelser, vi organiserer og reorganiserer livshistoriene våre på nytt og på nytt, livet vårt er et filmmanus som sjelden eller aldri følger en perfekt hollywoodsk dramaturgi. Vi husker bryllupet vårt annerledes idet vi blir skilt, barndommen blir et glitrende Titanic idet vi entrer alderdommen. Alt som stikker seg ut som fremmed og rart husker vi langt bedre enn det som er vanlig og kjedelig, som vi grupperer som såkalte “samleminner”. Vi husker traumer mye bedre enn en doven sommerdag hvor ikke noe spesielt skjedde, enda den døsige, lykkelige ettermiddagen på stranda med en bok kanskje er mye viktigere å holde fast i.
Og hva som er rart og spennende og minneverdig, og hva som fortjener å forsvinne inn i glemselen – det er styrt av deg, av hvem du er, hva akkurat du mener er viktig, av din livshistorie, av din unike tankeverden. Den rikt assosiative hjernen er styrt av stemninger og tankesprang, av nettverk av minner som nye erfaringer plasseres inn i. Slik beveger vi oss rundt i en verden som vi hele tiden farger med våre egne drømmer. Og så kan det skje at drømmene kollapser, og vi står bom fast. Hva er meningen med livet, når ingen ting ble som det skulle?
Meningen med livet er ønsket om forbedring, mener filosof Einar Duenger Bøhn, som har skrevet en bemerkelsesverdig kort bok om emnet. Etter å ha lest boka hans går jeg rundt med et slags uforløst sinne, eller kanskje det bare er minnene av det å stå ytterst på en takterasse og stille spørsmålet i den ytterste nød.
Forbedring, altså? Forbedring av livet, på alle mulige måter, ikke nødvendigvis de store gestene, kanskje bare forbedring av evnen til å lage kaffe, kanskje bare forbedring av mestringen av smerter eller bare det magre håpet om at noe skal bli bedre. Å ikke komme noen vei, å leve som Sisyfos, vil innebære det største tap av mening, mener filosofiprofessoren ved Universitetet i Agder. Sisyfos er selve prøvesteinen, virker det som. Jeg har aldri tenkt så mye over livet til en gresk mytologisk figur som etter at jeg oppsøkte filosofien for å skjønne mer av meningen med livet og døden. Sisyfos ble dømt av gudene til å trille en stein opp en bakke resten av evigheten, etter at han hadde prøvd å lure døden selv. Steinen rullet ned, hver eneste gang, resten av evigheten. Null forbedring der. Duengen Bøhn er opptatt av at rasjonaliteten og selvrefleksjonen er noe unikt menneskelig, til beste for alle, noe vi forvalter på vegne av hele naturen. Det høres flott ut, dette med å forvalte, men jeg har lest det før. Helt fra René Descartes, ja, egentlig fra Platon av, har det rasjonelle mennesket vært plassert øverst i hierarkiet, og det har hatt noen litt bisarre konsekvenser: Det rasjonelle mennesket som forvalter sivilisasjonen på vegne av dyr og barn og psykisk syke, på vegne av kvinner og fattige og urbefolkning – mange mørke historier og blodige overgrep hviler i skyggen av sivilisjonens og rasjonalitetens, av forbedringen og modernitetens lys. Skillet mellom kropp og sjel, rasjonalitet og irrasjonalitet er en av grunnene til at man opererte spedbarn uten bedøvelse, helt frem til 1980-tallet, fordi de ikke var rasjonelle, og smertespasmene ble ansett som mekaniske.
Det er dessuten vanskelig å tro på at begrepet forbedring, som filosofen så gjerne vil overbevise meg om, kan forklare livsviljen uttømmende. Kan man ikke kalle alt forbedring, og på den måten bare dekke over forskjellene? Er det å ta en utdannelse, det å vaske huset og det å gå en tur i skogen, karrieresprang og kaffebrygging, alt sammen drevet av trangen til forbedring? Da jeg sto på kanten av en bygning midt i Oslo sentrum, var det tanken på at livet kunne bli bedre som gjorde at jeg ikke hoppet? La meg tenke: Jeg sto på kanten og kjente pulsen rase. Det var ikke forbedringer i fremtiden som stoppet meg, det var noe helt annet.
Jeg var så inderlig og ustoppelig nysgjerrig.
Uten nysgjerrigheten hadde ikke vår verden blitt større. Et psykologisk forsøk om nysgjerrighet, viser at selv når vi ikke tjener noen ting på det, velger vi heller det vi ikke kjenner fra før, enn det kjente. Det å oppdage noe nytt er sin egen belønning, også når det bare er snakk om tull og vås. Og det å oppdage nye ting, skaper nye ideer og tanker. Alle våre merkelige innfall og fortellinger har igjen forvandlet vår verden fra natur til kultur, fra villnis til sivilisasjon, fra huler og steinøkser til palasser og operaer. Alt begynner der. Det å spørre og grave, snuse og lure, har ført mennesker ut fra hulene og inn i husene, har fått oss til å trille det første hjulet og undersøke hvilke planter som er giftige og hvilke vi kan spise. Nysgjerrigheten, sammen med evnen til å analysere og samarbeide, tenke ut gode ideer og konstruere store fortellinger, har til og med forandret jorda i så stor grad at vi er i ferd med å ødelegge livsgrunnlaget vårt. Det holder ikke for oss at vi ser verden rundt oss gjennom et slør av minner og assosiasjoner, vi må forandre verden rundt oss også, på en måte som strekker seg langt forbi det å gjøre verden bare litt bedre, og med en metode som mer enn noe minner om et slags kakofonisk rot, fordi vi aldri har klart å ha bare én diktator som leder galskapen: Sivilisasjonen har vokst frem uten en grandios, helhetlig og rasjonell plan. Snarere har den oppstått gjennom en rekke innfall og på ruinene av en million mislykka og helt idiotiske ideer.
Vi er nysgjerrige, og da glemmer vi oss selv. Vi lager kunst og synger og slår vitser for å dele noe med andre, og vi kan kanskje si at det er forbedring, men det er også noe ekstra, en rest. Å være nysgjerrig er å glemme seg selv et øyeblikk, i gleden over verden. Og når vi oppdager og lærer noe om verden, vil vi dele det med andre, og også da glemmer vi oss selv litt. Hjernen vår er innrettet på å forsøke å forstå andre mennesker, vi er utstyrt med speilnevroner og empati og til og med når vi ser hverandre i øynene synkroniserer vi hjernebølger med den vi snakker med. Sammen er vi kanskje mer menneske enn vi er det alene.
Å dele noe med andre, viser forskninga, kan være en av hemmelighetene bak et langt og meningsfylt liv: I de «blå sonene», de stedene på jorda der overraskende mange mennesker blir over 100 år, finner forskerne noen fellestrekk. Det ene er at man har tydelige fellesskap, det andre er hagebruk. Jeg har vanskelig for å tenke på verken hagebruk eller fellesskap som forbedringer. Musikk og klemmer kan kanskje kalles forbedringer, men for meg er de det som gjør at jeg syns at livet er verdt å leve, holde ut. Jeg var der da en av mine beste venner langsomt ble tappet for liv, av kreften som spiste henne opp og ga henne enorme smerter. Det fantes ikke en eneste forbedring i livet hennes da, det siste året besto av kontinuerlige tap. Men noe var det som holdt henne levende: Klemmene vi ga henne, kjærligheten fra familien og vennene. Og nysgjerrigheten over verden der ute, som var ustoppelig, helt til det siste. Hun holdt seg fast i verden og i oss, og vi holdt oss fast i henne.
«Sant å si er jeg ingen filosof, jeg kan bare uttale meg om det jeg har erfart personlig. Og jeg har erfart nihilismen, de uforenlige motsetninger, voldsomheten og ødeleggelsens vanvidd. Men samtidig har jeg hyllet skaperevnen og det herlige ved å leve», skriver Albert Camus i den uutgitte essaysamlingen Actuelles II. Camus hadde sett døden og ødeleggelsene under andre verdenskrig, likevel hadde han en sterk kjærlighet til det kreative og til livskreftene. Det er mulig at de er sterkere enn rasjonaliteten. La oss tenke helt rasjonelt: I et klimaperspektiv er det en forbedring om jeg forsvinner, jeg burde ha hoppet fra taket den gangen. Men livskraften var sterkere.
På kanten av huset viste det seg at jeg var for nysgjerrig til å ikke ville oppleve en dag til. Ikke fordi jeg trodde den ville bli bedre eller fordi jeg trodde det var til det beste for verken meg eller menneskeheten, men fordi verden er mye større enn noe jeg noen gang kan tenke meg fram til, og for fantastisk til å ikke deles med andre. Det er tåpelige vitser og merkelig forskning og vakker kunst, det er alt mulig som ikke er spesielt nyttig, det er møter med katter og Beethoven på en dårlig dag og Beatles som synger «with a little help from my friends» og lyset som faller gjennom bladene og ned på bakken under treet der jeg sitter og leser, en døsig sommerdag. Hadde jeg hoppet, hadde ikke datteren min blitt født og tre bøker ikke blitt skrevet, så mye sorg og flyttekaos og prompevitser og appelsinkake og julefester hadde ikke skjedd og for meg er det både forbedringer og forverringer, men mest av alt syntropi – et mangfoldig villnis av gleder og sorger og pur menneskelig feilbarlighet som ikke hadde skjedd om jeg hadde hoppet. Og siden livet er så kort uansett, er det bedre å oppleve alt dette kaoset, enn å ikke gjøre det, tror jeg. Men bedre for noen andre enn meg og utfra hvilken måleenhet – det er veldig uklart. Om datteren min ikke hadde blitt født, hadde hun jo ikke måttet erfare sorg og dødsangst heller.
Jeg visste ikke noe av det jeg vet nå, da. Likevel klatret jeg tilbake over kanten og hoppet inn på takterrassen. Så gikk jeg slukøret hjem og drakk te på verandaen min, jeg følte meg dum. Jeg følte meg levende. Hva er meningen med livet, ifølge Monty Python? De laget en gang en fantastisk film som het The Meaning of Life. Det er akkurat som om de sier at det ikke er én ting, ett svar: Det er en kaotisk haug med vitser om alt fra finanspirater og matforgiftning til den vidunderlige maskinen som sier «ping», det er ikke én fortelling, ikke ett epos.
Livet blir ikke som man tror, og kanskje meningen – eller meningene - forblir utenfor rasjonalitetens rekkevidde. Akkurat nå gleder jeg meg til ukas høydepunkt, lørdagens meningsløse sisyfosarbeid: Datteren min på fem og jeg vasker hele huset sammen, mens vi synger sanger vi finner på selv og deler prompevitser. Jeg vet ikke om det er en forbedring av noe som helst. Men bedre enn det blir det ikke.