”Jeg trenger å sitte i ly, ikke sant, skjønner du ikke? Vi må sitte i ly! Denne vinden går rett gjennom alle klærne hennes!” roper jeg til kjæresten min, mot vinden i Auschwitz II-Birkenau. Han hører ikke, eller later som om han ikke hører. Vi krangler rett ved et av de to store krematoriene, Krematorium II; han syns jeg syter. Jeg syns han går for fort. Babyen sutrer.
Denne artikkelen ble først publisert i Samtiden i 2015, 70 år etter at leirene ble frigitt. En forkortet versjon ble publisert i Aftenposten.
Vi har nettopp sett skoene, babyskoene. Vi har nettopp sett brillene. Vi har ikke sett haugene med avklippet hår, fordi den delen av utstillingen var midlertidig stengt for restaurering. Men vi har sett hårbørstene og barberkostene. Vi har sett koffertene merket med navn, en av dem er merket Marie Kafka, med en adresse i ”Prag”. Var hun i slekt med Franz? Franz Kafka, en av mine yndlingsforfattere, jeg har besøkt huset hans i Praha, jeg har gått i gatene og sett opp mot slottet i midten av gamlebyen og følt meg som Kafka, jeg spiste på en restaurant rett ved den jødiske kirkegården og tenkte på Franz Kafka som gikk hjem fra jobben sin i banken og følte seg fremmedgjort. Hadde han havnet i Auschwitz om han hadde levd lenger enn til 1924?
Jeg står bøyd over lister med jentenavn, sirlig oppført, og med en rød liten avhakning etter hvert navn. De er så fascinerende, de hakene, jeg blir bare stående i stillhet og se og se. Det absurde ved at en menneskehånd har gjort noe så samtidig byråkratisk og grusomt: Hver kjappe lille ”v” betyr henrettet. Hver avhakning betyr at ett liv er slukket for alltid og sirlig kan kolonneføres, etternavn først, deretter fornavn. Hver gang en SS-soldats finger har fulgt navnet ut til slutten av raden og løftet pennen med rødt blekk, har det betydd at en jente eller kvinne er død, borte for alltid, med alt det innebærer av drømmer og lengsler og lyster og mareritt, med alt det innebærer av fletter med fargerike flettebånd og undring om marihøner og forstoppelser og gnagsår og masturbering i hemmelighet og forelskelser og strømper med hull i og snørr og de myke innsidene av hender, de harde kantene på hælene om sommeren, brystene; små, store, myke, struttende, slappe, flate. Øyenvippehår og smilehull og negler med avflasset neglelakk, og dråper av ripssyltetøy sølt på en håndbak, og nakker som lyser hvitt mot taket når de er bøyd over bøker i et klasserom, og kjærlighetsbrev, så mange kjærlighetsbrev! og lapper og dikt og betroelser og hvisking i små soverom og sang i store saler. Alt er borte med den ene lille håndbevegelsen, den lille haken med rødt blekk. Laura Sibi, borte. Gita Bier, borte. Vida Hassid, borte. Allegre Cohen, borte. Borte, borte, borte. Corina og Etty og Lina og Lilly og Olga og Sol og Lea, alle borte, og jeg vet ikke hvem de er, jeg vet ikke hva de ville med livet sitt, annet enn at de ville leve, hvorfor skulle de ikke ville det: De bodde i Kraków, i Warszawa, i Berlin, i Paris, i Oslo og Budapest, de hørte på jazz eller Beethoven på platespillere eller på radioen og gikk og danset og giftet seg med mannen de elsket og fikk barn, og kroppene deres var fulle av avtrykk etter alle som hadde strøket dem og klemt dem og blitt født av dem og massert dem på skuldrene og kysset dem, varme kyss på panner og kinn og munner, kroppene deres var fulle av myggstikk og skrubbsår og minner og sår og sorger og helt til slutt av blåmerker etter slag og spark, etter albuene til desperate medpassasjerer i kuvognene som fraktet dem inn i Auschwitz, til slutt var de skamklipt og nakne og klamret seg til hverandre, holdt rundt barna sine idet Zyklon B-gass tok livet av dem, til slutt var det ingen ting igjen, støv, all latter i varme sommernetter, alle svalestup fra brygga, alle slagene med tennisracketer i døsige sommerettermiddager, alle hender som gned over boksider, alle ører som brillestenger har lagt seg rundt, alle fingre som turnerte stoppenåla eller vevstolen, alle fregner som bleknet om høsten, alle fingernegler som ble bitt i smug, alt er støv, flere millioner helt unike smil og øyne, støv.
Babysko i Auschwitz.
Og er det Dora Algavas sko jeg står og stirrer på så lenge, er den Kathe Lasniks, eller har den tilhørt Mathilde Navaro? Jeg står lenge og ser og ser på sandalen med et anker på, den litt morsomme sommersandalen med marint preg som jeg godt kunne ha gått med selv, som ligger i en haug med sko, så mange sko, og det er ikke engang alle skoene til alle som døde her, for 1,1 millioner mennesker antas å ha dødd i Auschwitz og den enorme haugen med sko som liksom har forstenet meg er bare en brøkdel av skoene til alle som forsvant her. Det er bare en brøkdel. Og siden jeg er et menneske med mye fantasi, siden jeg fort kan lage en hel liten historie om en sko, er det akkurat som om hjernen ikke klarer mer, den kollapser under vekten av alle historiene, alle lydene og luktene og lykken og sorgen som strømmer mot meg fra alle skoene og en amerikansk dame går forbi meg og sier ”I can’t take it, the shoes, the shoes. It’s so personal, you know, with shoes!” og jeg klamrer meg til denne ene skoen, for den ankerprydete sandalen får meg til å tenke at det må ha vært en ganske ung kvinne som har båret den, kanskje i Budapest, en by med mange bad, jeg ser det for meg, kvinnen i en sexy matroskjole og sandaler med ankre på som paraderer langs elva i Budapest, sofistikerte Budapest som jeg besøkte for bare et år siden og hvor de overdådige kafeene og vakkert utsmykkede badene over byens varme kilder får meg til å tenke at dette må ha vært en ekstraordinær by en gang i tiden, toppen av vår sivilisasjon. Det bodde 200 000 jøder i den byen, som var full av sjokolade og kaker og dansesteder og eksklusive restauranter og var en av de viktigste byene i Europa som del av Østerrike-Ungarn, en stormakt som var midt i sentrum av starten av første verdenskrig. Som i Wien er gatene brede, teatrene og kafeene overdådige, det er opera og gallerier her, folk er dannede, så veldig dannede. Fra denne byen ble 100 000 jøder sendt til konsentrasjonsleirer på slutten av krigen. I denne byen ble over 20 000 jøder skutt langs bredden av Donau, schönen blauen Donau, Donau som ga navn til båten som 26. november 1942 fraktet de 532 norske jødene til Auschwitz II-Birkenau, hvorav bare ni kom levende tilbake.
Likene av dem som ble skutt langs elvebredden i Budapest, ble skuflet ned i hull i den frosne elva, det var iskaldt midtvinters 1944/45, så kaldt at elva frøs til. Kvinner og barn og menn og gamle folk som knapt kunne gå. Jeg har sett bilde av det, av mennesker som faller i snøen.
Det varme, mørkerøde blodet smeltet snøen, la seg i dammer og koagulerte bare langsomt i kulda, jeg vet at det koagulerer langsomt i kulda, for i januar var det en slåsskamp utenfor hos oss på Grønland i Oslo og en dam av blod lå igjen og denne dammen var utenomvirkelig rød, og den var fortsatt en dam da jeg gikk forbi flere timer senere og det slår meg hvor sjokkerende det er: blod på åpen gate. Hva om 20 000 mennesker ble myrdet langs Akerselva og dumpet i det kalde vannet? Like bortenfor blodpølen, i Grønlandsleiret 6, har noen slått ned to brostein i bronse med navnene på de to jødene som bodde i gården risset inn, en far og en sønn. Herman David og Meyer Fischel Dickman, deportert til Auschwitz, drept desember 1942, da jeg på Internett prøver å finne ut hvem de var, står det bare det, at de døde i Auschwitz.
Gullfargen på steinene får meg til å tenke på gulltennene; i konsentrasjonsleiren ble de dratt ut av de varme likene før kroppene ble stappet i krematorieovnen. (Etter hvert ble det utarbeidet en plan for mest effektiv forbrenning av lik: En fet person med en utmagret person og et barn ville føre til at likene raskest ble aske, ifølge den tyske ledelsens beregninger.) Det var sonderkommandoene, bestående av jødiske fanger, som måtte gjøre alt dette, som måtte sortere likene, som måtte trekke ut gulltenner og dra av gifteringer. Så ble alle gulltennene og gifteringene støpt om til små gullplater som SS tok, som de stjal – et siste lille tyveri på toppen av alle de tidligere, et siste lille ran etter at de hadde beslaglagt jødisk eiendom, tatt jobbene dere, klærne deres, håret deres.
Utenfor dødsleiren Treblinka ble togene stående og vente. Mens de første fire kuvognene fullastet med folk ble kjørt inn til dødsleiren for å bli tømt – altså: passasjerene likvidert – ble de andre vognene stående igjen på sporet. Det kunne ta noen timer å henrette de første, og i mellomtiden ble de ventende mer og mer fortvilet, innesperret, varme og sultne som de var. De stakk ut hendene av vinduene, de ropte på vann. Et øyevitne sier han så at fangene tilbød SS-vaktene diamanter for et glass vann. SS-vaktene tok diamantene. Så gikk de, og kom ikke tilbake.
Jeg ser på skoen med ankeret i Auschwitz, noen har båret den en vakker sommerdag og så i en glovarm kuvogn uten mat og vann.
Det var bare helt i begynnelsen fangene fikk sitt portrett tatt. Portrettene henger langs korridorene i Auschwitz nå, så man kan se dem. Det er tusenvis av portretter. Det er bare en brøkdel av dem som var her.
Jeg går gjennom gangene hvor portrettene av alle de døde henger, portretter som er tatt idet de kom til leiren, til identifikasjonspapirene deres. Ansiktene er slitne, redde, noen smiler matt, alle er skamklipt, alle har fangeuniform. Jeg blir stående og stirre på dem. Bortover gangen, foran meg, går kjæresten min og bærer på barnet vårt; hun er sju måneder. Det er ingen andre babyer i Auschwitz, det er ganske få mennesker som besøker denne leiren en kald marsdag, 70 år etter at den ble frigjort av russiske styrker. Det er mest skoleklasser og eldre folk, en gjeng ungdommer fra Israel med ”I love Israel”-T-skjorter har en relativt amatørmessig konsert ved minneplakettene mellom Krematorium II og III, de synger og holder hverandre i hendene, med svartkledde livvakter rundt seg.
Babyen gurgler og ler foran meg, den glade lyden klinger gjennom hele bygget. Jeg tenker: ”Denne lyden passer ikke inn. Den vakre lyden av glad baby som tester ekkoet.”
Jeg sakker mer og mer etter, jeg klarer ikke å gå fortere. Jeg tenker at jeg ikke bare kan gå rett forbi et bilde, det er en hel skjebne i et bilde. Et helt liv. Jeg kan ikke bare gå fort forbi. Men det er så mange hundre bilder, og jeg har ikke tid til å stå og ta alle disse menneskene inn over meg. Også skjønner jeg det: Dette er jo bare noen få. Etter hvert sluttet de med ID-portrettene, og gikk over til tall, tatovert på armen. Over en million mennesker forsvant herfra uten at det ble tatt et siste bilde av dem. Noen av dem finnes det antagelig ikke et eneste bilde av. Daniel Mendelsohn har skrevet en av de beste bøkene jeg har lest om Holocaust, The Lost, hvor han forsøker å spore opp grandonkelen sin, hans kone og de fire døtrene hans, alle drept i Holocaust, og dette er i en liten landsby i det som nå er Ukraina, det var her de mest brutale massakrene foregikk. Her ble folk drept ”for hånd”, inntil det viste seg at soldatene ble for prega av å skyte kvinner og barn. Sånn ble gasskamrene født: ikke fordi SS ikke var empatiske, men fordi de var FOR empatiske! De fleste av dem var jo ikke psykopater. Det gjør meg så trist å tenke på det. I Sachsenhausen bygget de et eget rom, innredet med lenestoler og platespiller og med bare et hull i veggen. Og foran hullet ble det stilt fanger som skulle avrettes, også skjøt SS-soldatene inn i hullet, skålte og hørte på plater, og hadde ikke måttet se dem de drepte i det hele tatt. Sånn fikk de fjernet seg helt fra en av de mest særegne egenskapene mennesket har: den grusomme, lumske, forledende empatien. Hjertet i litteratur og kunst, kjernen i hvordan vi fungerer som sosialt dyr. Men jeg mister tråden, som jeg har gjort mye siden jeg begynte å lese om Holocaust. Jeg ville fortelle om bildet.
I boka si forsøker Mendelsohn å finne ut nøyaktig hva som skjedde med slektningene som bodde i Ukraina der folkemordet foregår på det mest brutale vis, og han gjør det, og det er forferdelig, det er mer forferdelig enn man kan tenke seg: Denne familien med fire døtre blir drept én etter én i løpet av flere massakre og deportasjoner, de er ikke engang sammen da de skal dø, og jeg vet ikke om det gjør ekstra inntrykk på meg fordi jeg er vokst opp med tre yngre søstre – altså: Vi var fire døtre hjemme hos oss – men faktum er at på slutten av boka skjønner Daniel Mendelsohn at det fotografiet han har vist alle, bildet av hele familien samlet rundt et bord, det er ikke av hele familien. Den ene datteren, den eldste, det er ikke hun på bildet. Han har ikke et eneste bilde av henne. Det finnes ikke et eneste bevis på at hun eksisterte. Ikke et spor.
I den vestlige verden i dag finnes det vel ikke et eneste menneske som kan forsvinne uten at det finnes et bilde av dem. Knapt nok i hele verden? Allerede før hun var et døgn gammel, var det tatt titalls bilder av datteren min, distribuert til alle vi kjente. Og så, hva er et spor etter et menneske? Hvilke av tingene og klærne og bildene vi etterlater oss kan egentlig fortelle noe om hvem vi har vært, hvilke drømmer og tanker vi har båret på? Det tenker jeg på her jeg står og stirrer på skoen i Auschwitz. Jeg holder henne i armene mine, hun sutrer igjen, vi går mot enda en utstilling i leiren. Det er så low tech alt sammen; bare noen få plansjer, noen plakater med bokstaver i versaler. Hauger med proteser, kunstige bein stilt opp langs en vegg, sammen med krykker. ”Det er det som er så sykt”, sier kjæresten min. ”Det er så ufattelig. Her hadde doktorer og håndverkere brukt så mye krefter på å lage individuelt tilpassede proteser, altså, det var et så sofistikert samfunn at de kunne lage ordentlige proteser. Også kommer nazistene og bare dreper dem som trengte dem, rett i gasskammeret.” Jeg ser for meg en eldre mann, han er gammel og sliten, protesen har gnagd mot stumpen han har igjen etter at han ofret et lem under første verdenskrig, kanskje til og med på tysk side, det var mange jøder som kjempet for Tyskland under første verdenskrig. Mange ble skadet for livet. Og nå står han her, fingeren til nazisten peker mot venstre, det betyr gasskammeret, han har overlevd hele reisen i en kuvogn med en protese på et bein, men nå kommer han ikke lenger, nå er reisen slutt, han viftes mot dusj- og desinfeksjonsrommet. Han ofret et bein for Tyskland og nå gasses han i hjel av Tyskland.
Jeg er ved mørkets hjerte. Jeg står foran et forferdelig bilde. Det ser så tilforlatelig ut, men det er det verste jeg har sett; jeg holder babyen min på hoften sånn som moren på bildet gjør. Babyen min leker med ting hun ser på klærne mine, knapper og tråder, akkurat som babyen på bildet. De går mot dusj- og desinfeksjonsrommet, blant en stor gruppe barn, alle under ti år. Noen tar et bilde av dem, det siste noen noensinne ser av dem. Hvem er fotografen? Hva tenker han da han retter linsen mot en mor med en liten baby? Jeg blir kvalm. Kvinnen med barnet, i århundrer en helligdom; gjennom hele den kristne historien har den fattige jødiske kvinnen med guttebarnet på armen vært et av de viktigste og helligste symbolene i vår kultur, et bilde på alt som er rent og vakkert. Her går hun nå mot sin egen død, kvinnen med babyen, det mest sårbare. Det minst farlige i verden.
Og nå skjer det igjen, i Syria, i Nigeria, i Gaza, i kriger og konfliktsoner over hele verden; de aller svakeste blir gjenstand for systematiske angrep, babyer blir drept på det mest bestialske vis, det tenker jeg mens jeg holder babyen min, at babyer dør i krig. Over en million babyer og barn ble drept i Holocaust, leser jeg på en nettside. Hvordan kan du tro på en ideologi som gjør babyer til fienden, tenker jeg. Hvorfor utbrøt ikke flere av SS-soldatene ”men dette er jo galskap, skal vi virkelig drepe babyer?”.
Litt sikkel drypper fra de små leppene hennes. Da jeg bøyer meg fram for å kysse hodet hennes, lukter jeg samtidig på håret hennes. Det lukter melk. De små, perfekte fingrene hennes med bitte små negler griper om pekefingeren min. Hun er så dyrebar, så helt unik, så umistelig. Så mange tusen ganger jeg har kysset henne, så mange hundre ganger jeg har ammet henne, bysset henne, tørket tårene hennes, skiftet bleia hennes, så mange timer av livet mitt. De store, blå øynene, det bløte hodet med fjonete mørkeblondt hår, jeg kan se det for meg knust mot bakken, som i de små byene i Ukraina der Einsatz-styrkene gikk inn og hadde konkurranser om hvor mange babyer de kunne drepe. Eller hvor fort de kunne drepe dem, jeg husker ikke lenger detaljene, men de drepte babyer ved å svinge dem mot bakken eller husvegger så hardt de kunne. Bildene er så klare i hodet mitt, og selv om jeg ikke har sett det med mine egne øyne, kan jeg se soldater som kaster babyen min i bakken. Som på bare et sekund knuser hele min verden og gjør all min overdådige lykke til en pøl av blod og most hjernemasse. Frykten for at noe sånt kan skje er så sterk at jeg nesten ikke orker å lese om det, men jeg leser det likevel, manisk, nesten. Jeg lurer på om det jeg leter etter er et svar på hva menneskelig ondskap egentlig er: Å lese om andre verdenskrig, å lese om Holocaust er å ville vite hva det mørkeste i mennesket egentlig består av. Kanskje fordi jeg da tror at jeg kan beskytte meg mot det, beskytte barnet mitt mot det. Men jeg vet det jo: Folkemord har skjedd etter 1945. Røde Khmers 500 000 ofre, de 8000 i Srebrenica, 1 million i Rwanda. Det tar ikke slutt, bare fordi vi har hørt historien før. Så hvorfor forteller vi? Hjelper det å vite hvordan myrderiene begynner, eller er det bare selvplaging å lese om det? Jeg leser Ida Jacksons bok om morfarens tid som SS-soldat på Østfronten, Morfar, Hitler og jeg. Tre scener i boka er navet i fortellingen om bestefarens grusomme fortid. Den første er fortellingen om hvordan folkemordet starter. Det starter med en åtte måneder gammel baby med alvorlige handikap, den er både blind og mangler et bein, tror jeg. Og foreldrene ber legene avlive barnet. Hør på den setningen. De ber om det. De vil avlive sin egen baby. Etter åtte måneder. De er sikkert enige: legene og moren, faren; paret med barnet. Det er til det beste for alle. Babyen kommer til å vokse opp og trenge masse hjelp. Foreldrene kommer til å få det slitsomt. Samfunnet får masse utgifter. Så barnet avlives. Tanken om å klinisk avlive de folka vi ikke vil ha i samfunnet, er satt ut i livet for første gang. Og så er det en scene fra et forlatt barnehjem i Ukraina, som bestefaren til Ida Jackson og resten av SS-styrken går inn i. Hva som skjer med barna, kan vi bare forestille oss. Det er ingen grunn til å tro at babyene og barna overlevde besøket. Men bestefaren til Ida Jackson beskriver de sultne og desperate barna som motbydelige. Ekle.
Og til slutt: en baby spiddet på en bajonett. Bare det. Det holder. Det er to ting som aldri skulle befunnet seg i samme setning; en baby og en bajonett, det er nesten så jeg vil beskytte ordet baby mot ordet bajonett.
Det er vanskelig å gå rundt i Auschwitz II-Birkenau med en baby. Det var lettere i Auschwitz I/Stammlager. Den er mindre, koseligere på en måte, husene står tettere sammen, så vinden ikke får tak. Mens jeg ammer henne i Stammlager, ser jeg en sommerfugl flakse forbi oss, bort mot piggtrådgjerdet og skiltet med et dødninghode hvor det står ”Halt”. Vinden leker med trærne. ”Det burde ikke vokse trær her!” sier kjæresten min mørkt. Det burde ikke fly sommerfugler rundt her. Fuglene burde ikke synge her. I vaskerommet har noen malt hyggelige bilder på veggene av småbarn som vasker seg og kattunger som slikker potene, gammeldagse bilder som var vanlige på vaskerom rundt om i Europa, der jødene og de andre internerte kom fra. Rett rundt hjørnet ble folk drept foran en vegg. På en galge utenfor ble en gang tolv polske motstandsmenn hengt samtidig. Kattunger. Galger. Jeg klarer ikke å si ordene i samme setning, jeg skjønner ikke hvorfor det er kattunger i Auschwitz.
Babyen vår elsker katter. Hjemme har vi katter som hun begeistret prøver å dra pelsen av. Nå prøver vi å holde henne fornøyd med bamser og leker, vi fanger oppmerksomheten hennes, snakker til henne, jeg synger ”Lille kattepus” midt i Auschwitz og får henne til å le. Vi kaster rundt på henne så hun klukker, rugger henne så hun sover, teller minutter og timer: Når fikk hun mat sist? Hvor lenge har hun sovet? Når skal hun sove igjen? Vi sitter på trappa til en av fangebrakkene og mater henne med most sviske. Jeg tenker på kvinner og barn som aldri kom lenger enn til gasskammeret og krematoriet. Som ble kjørt hele veien hit, men aldri så innsiden av denne leiren. Som ga barnet sitt brystet for å få det til å slutte å gråte mens de rugget mot landsbygda i Polen i en kuvogn, som sang sanger for barnet sitt og fikk det til å le. Jeg tenker på hvordan de må ha trøstet barna sine idet de gikk av togene og ble sendt i retning gasskammeret, mens mennene deres gikk den andre veien, mot tvangsarbeidet, og de tenkte sikkert med bekymring på mannen sin, uvitende om at de selv var i større fare. Jeg ser på fotografiet av kvinnen med babyen, ”Etter seleksjon” heter bildet, fotograf ukjent. Kvinnen som bærer barnet ser sliten ut, bekymret. Hun er ikke livredd, for hun bærer et barn, og om du gjør det, må du holde deg rolig, om ikke annet så for barnets skyld. Så du holder deg rolig. Du går mot gasskammeret. Du tenker kanskje på at du skal gi barnet ditt melk etterpå. Du tenker på at hun ikke har fått sovet eller at hun har bæsja og at du må skifte på henne.
”Det vennet vi oss aldri til. Når vi åpnet gasskammeret falt folk ut, som biter av stein. De hadde presset seg mot døren. Det er vel et instinkt, de prøvde å komme seg ut. Og de sterke hadde kravlet på toppen, de lå alltid øverst. I den dødskampen som var der inne kravlet de sterke på toppen av de svake. En far kunne være helt uvitende om at han sto oppå sin sønn. Jeg så barn som hadde fått knust hodeskallen mot gulvet. Det tok 15–20 minutter før alle var døde av gassen. Likene var dekket i ekskrementer og blod fra øre og nese”, forteller Filip Möller i filmen Shoah, en ni timer lang dokumentar hvor regissør Claude Lanzmann intervjuer fangevoktere, tidligere fanger og beboerne rundt dødsleirene. Filip Möller jobbet i en sonderkommando og har skrevet en bok om det han opplevde, som jødisk mann, tvunget til å hjelpe til med utryddelsen av sitt eget folk, vel vitende om at han selv ville stå for tur til slutt. Er det mulig å forstå hvordan dette maskineriet har eskalert? Hvordan det ble det største industrielle folkemordet i vår historie? Alle de uhyrlige beslutningene som er blitt gjort før vi ender her: kvinnen med babyen sin i armene som sendes til gasskammeret i Auschwitz II-Birkenau.
Bildet heter «Etter seleksjon» og er utstilt i Auschwitz. Det viser en kvinne med en baby, omgitt av en gruppe barn. De er på vei til gasskammeret.
Først ”jødespørsmålet”. Så ”jødeproblemet”.
Så tvangssterilisering av alkoholikere og mentalt syke. Så eutanasiprogrammet, tusenvis av psykisk utviklingshemmede og kronisk syke drept.
Nürnberglovene som gjorde jøder til annenrangs borgere av Tyskland allerede i 1935, som begrenset bevegelsesfriheten til jødene, mer og mer. Så Krystallnatten i 1938.
Romfolk internert, politiske motstandere, intellektuelle, homofile, forfattere og kunstnere i konsentrasjonsleirer. Nye lover som gjorde det mulig for tyskerne å beslaglegge alt jødene eide. Internering i gettoer. Wannsee-konferansen i 1942, hvor ”den endelige løsning” vedtas.
Einsatzkommando som raser inn i småbyene i Ukraina på Østfronten og dreper det de kan av jøder, godt hjulpet av ukrainere.
Oppfinnelsen av gassbilen, en varebil hvor eksosrøret er ledet inn i den lukkede varedelen, mest brukt i Chełmno.
Og så: gasskamrene. Først et lite i Auschwitz I/Stammlager. Noen mindre i Treblinka. Og så de enorme gasskamrene i Auschwitz II-Birkenau, 3000 mennesker kunne drepes samtidig med Zyklon B. Høyden av vår sivilisasjon. Toppen av organisasjonsevne: Jøder fra hele Europa ble sendt til disse gasskamrene og drept. Helt fra Korfu kom de, fra den forrevne og solkyssede utkanten av Europa i tog. Så ble de lurt. ”Kle av deg, du skal bades og desinfiseres.” Løgnen var så utspekulert, fulgt av skilt på mange språk som propaganderte renhet. Raserenhet. Rase, hva spiller det vel for rolle? Hva faen spiller det for rolle? Å lese om Holocaust er som å lese en krimroman, hvor detektiven peker på morderen til slutt og sier: ”Nazistene gjorde det. Og motivet var: raserenhet.” Jeg klarer fortsatt ikke å skjønne motivet. Det er en dårlig krim, forfatteren sliter med logikken. Så mye raseri som brukes på sivile uskyldige, det gir ingen mening. Flere historikere mener at Hitler hadde vunnet krigen om han ikke hadde ført en dobbel krig, en indre, mot det jødiske folk, og en ytre, mot resten av Europa; derfor måtte han tape. Hadde han valgt én front, hadde han vunnet.
”Det er trappene som er verst”, sier kjæresten min. ”Det er siste gang de blir lurt av tyskerne. Det er det siste de ser, det kan vi være helt sikre på – en halv million mennesker ser akkurat denne trappa idet de går sine siste steg her i livet”, sier han da vi står ved Krematorium II. ”Vi ville advare folk. Men samtidig: Det kunne jo ikke hjelpe. Vi skjønte jo at det bare ville gjøre det verre for dem, og det forandret ikke situasjonen”, sier Filip Möller.
Han gjorde jobben i tre år. Han skuflet folk ut av gasskammeret, han vasket ekskrementer og blod og hjernemasse av gulvet, han fikk likene inn i krematorieovnene. Hvordan kan du klare å snakke etter å ha vært med på noe sånt? Hvordan kan du se ut som et menneske? Hvordan klarer du å kle på deg, vaske deg, barbere deg, spise, snakke, le, gråte, gå, sitte, lese bøker, hvordan klarer du noe som helst etter å ha vært del av en sonderkommando i tre år? Hvordan kunne noen være normale eller tilsynelatende normale etter noe sånt? Hvordan klarte den jevne tysker å lage et relativt normalt samfunn etter 1945, med kvinner som var voldtatt av russerne, menn som var stemplet som krigsforbrytere, gamle som hadde opplevd to verdenskriger, barn som hadde sett alt, og så. Så alle dem. Alle som overlevde Holocaust. Og så. Alle de forsvunne. Alle legene, professorene, alle forfatterne, kunstnerne, alle skomakerne, tømrerne, operasangerne, filmfotografene, skredderne, gullsmedene, et helt land av mennesker innen alle yrker.
Jo mer jeg leser, jo mer jeg lærer om Auschwitz, jo mer umulig virker det. Tyskland, hjemlandet til så mange ting jeg elsker: Goethe, Thomas Mann, Bauhaus-designerne og -arkitektene. Bach! Bach som jeg synger for barnet mitt mens jeg skifter bleie på henne: ”Wie soll ich dich empfangen / und wie begegn ich dir, o aller Welt Verlangen, / o meiner Seelen Zier? O Jesu, Jesu, setze / mir selbst die Fackel bei” synger jeg og løfter henne opp, holder henne inntil meg. Selv for en ateist for meg, klinger det noe hellig ut av Bachs koral. ”Døden er ein meister frå Tyskland”, skriver Paul Celan (i Olav H. Hauges oversettelse) etter krigen, det er et av de flotteste diktene jeg vet om, det er vilt og rasende og vakkert, en dødsdans for Tyskland:
”Svart morgonmjølk me drikk ho um kvelden me drikk ho middag og morgon me drikk ho um natti me drikk og drikk me grev ei grav ut i lufti der ligg ein ikkje trongt Ein mann bur i huset han leikar med ormane han skriv han skriv når det myrknar til Tyskland ditt gylne hår Margarete”
Tyskerne, med sin Mendelsohn og Beethoven og Mahler og Wagner: De tvang jødene til å synge. De tvang dem til å spille musikk i leiren. Arbeid gjorde ikke fri, musikk var ikke vakkert, babyer var ikke uskyldige.
Og så går vi fra gasskammeret, og babyen gråter uavbrutt, vinden blåser tvers gjennom klærne hennes og hun fryser, og jeg fryser og er sulten og har melkespreng og jeg er i ferd med å bli forkjøla, og jeg har sett på bildet av kvinnen med babyen uten å klare å gråte, for på en eller annen måte forventet jeg at jeg skal klare å gråte, at jeg skal bryte sammen, jeg har, uten å vite det, hatt en forventning om at det skulle være noe forløsende i å stå her ved stedet der de ble drept, der over en million mennesker ble drept, men det er ikke noe forløsende ved det, og nå krangler vi ved krematoriet og det er så ekkelt at vi står og krangler der så mange mennesker er drept, og hele kroppen min verker og jeg tenker: ”Hvorfor faen syns jeg synd på meg selv her jeg står ved graven til så mange mennesker, mennesker som hadde det så mye verre enn jeg noensinne kommer til å få det?” og babyen skriker mer, og vi kommer oss ut av Auschwitz II-Birkenau, et sted hvor det virket helt umulig å gråte, et forbannet sted; det er ingen ting hellig eller forklaret her, det er ingen ting forløsende. Hele stedet er som et stort svart hull, en brølende monsterkjeft.
Hannah Arendt skriver om ondskapens banalitet i Eichmann i Jerusalem, Eichmann blir for henne bildet på den ypperste byråkrat. En mann som ikke næret noen spesielt sterk antisemittisme, men som likevel løste et logistisk problem: hvordan frakte alle jødene til gasskamrene? Han var flink til å løse oppgaven. Nidkjær. Han er en banal mann, ikke et monster. Men her jeg står og tenker på babyene i gasskammeret, syns jeg ikke at problemet var at nazistene var banale; det er bare en liten nyanse. De var ingeniører, de var logistikere, de benyttet kanskje alt av moderne teknologi og byråkrati for å løse ”jødeproblemet”, men til syvende og sist var de en gjeng usle forbrytere og mordere, de lurte jødene i fella, de fanget dem og lurte dem inn i en dødsfelle, de stjal alt de hadde, til og med muligheten til en siste gang å si farvel til dem de elsket, en siste gang å få kysse håret til sitt barn og si at man elsket det. Hvordan kunne menn som selv hadde barn, drepe barn? Hvordan kan du drepe en baby?
Her bærer jeg babyen inne i en av brakkene i Auschwitz.
Hvorfor dro vi dit? Hva var vitsen? Før vi dro, spøkte jeg med at ”vi skal på familieferie til Auschwitz” og lo av min egen usmakelighet. Men nå skjønner jeg ikke hvorfor vi dro, hvorfor jeg er umettelig på Holocaust-litteratur, hvorfor det aldri blir nok detaljer. Det var sånn etter 22. juli også: Jeg leste alle rettsreferatene, alle detaljer om saken, alt om Anders Behring Breivik, hvert vitnemål fra hver eneste overlevende og hver eneste pårørende etter de 77 døde. Og vi følte det alle, det store, svarte hullet i virkeligheten, som om noen hadde åpnet dørene til Helvete der på Utøya, og all verdens skrekkdyr jaget over oss. Og vi gråt, vi sang ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg og holdt hverandre i hendene og smilte til fremmede på bussen og holdt roser mot himmelen for å jage monsteret bort.
”Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen, som om vi bar et barn varsomt på armen!” Men hvorfor dro jeg til Auschwitz? Hvorfor måtte vi se det? Kanskje fordi vi da er vitner. Fordi vi på den måten gir ofrene noe av deres verdighet tilbake, selv om de er døde. At vi hedrer dem og vår egen menneskelighet ved å minnes. Jeg vet ikke. Jeg er historiker, men kunnskapen hjelper meg ikke til å forstå dette. Dette monsteret er så stort og skremmende. Ondskapen er så massiv at selve ordet ondskap mister sin betydning. Og all volden jeg har lest om, den fester seg i meg: Selv om jeg bare har lest om den, skriker den opp fra sidene i Marte Michelets bok Den største forbrytelsen, Espen Søbyes bok Kathe, alltid vært i Norge, fra Bjørn Westlies bøker om beslagleggingen av eiendommen til norske jøder, om bygging av Nordlandsbanen med krigsfangers hjelp, om faren som var SS-soldat, og alle disse bøkene og dokumentarfilmene er min eneste mulighet til å vite noe om det som skjedde, og nå som jeg har vært i Auschwitz, vet jeg at det finnes et svart hull i virkeligheten. Det finnes på ordentlig, jeg har sett det selv. Og jeg skriver om dette nå, for å fri meg fra mørket, for å forstå, kanskje fordi jeg liker de morbide detaljene eller blir dratt mot dem, slik man blir dratt mot åstedet for en bilulykke, men jeg tror jeg skriver for å bevitne at det skjedde, være enda et vitne, det skjedde, jeg så veggen i gasskammeret i Auschwitz I/Stammlager der neglene til ofrene hadde skrapet i panikk. Jeg så det. Jeg holder barnet mitt idet vi forlater leiren i en varm buss. Hun er et mirakel. Noen som kom fra ingensteds. Hun er fullstendig umistelig. Umistelige barn døde i Auschwitz. Fortsatt blir barn mistet i krig, eller fiskes druknet opp av Middelhavet, borte for alltid på grunn av absurde konflikter og tomme ideologier.
Daniel Mendelsohn beskriver massakren i den lille byen der grandonkelen hans blir drept, hvordan de omringer kvinner og barn på torget og skyter dem. En av kvinnene er gravid og går inn i fødsel. Hun blir liggende på torget hele dagen og føde, mens mennene håner henne og slår henne. Idet babyen er ute. Jeg klarer ikke å skrive dette, det er nesten umulig å skrive ordene. Det er nesten umulig å anerkjenne at ordene har noe med virkeligheten å gjøre! Men idet babyen er ute, idet barnet er født, river mennene det til seg og slår det i bakken, moser det nyfødte barnet, midt på torget.
Og kvinnen, hun er naken, rester av morkake og navlestreng henger ut av henne idet hun blir tvunget på toget mot Auschwitz. Men jeg tenker at hun er død allerede. At idet det mest dyrebare er revet ut av henne og tilintetgjort, er alt håp ute. Å kjøre henne til gasskammeret er bare en fysisk fullbyrding av det som allerede har skjedd. Å drepe babyer er å drepe alt som er uskyldig og vakkert, alt håp om en bedre framtid som vi legger i disse små kroppene, alt disse babyene skal gjøre bedre enn oss, så vakker verden skal bli når de vokser opp og overtar den! Og når de dør, da er framtiden vår svart. Å drepe babyer er å ta det siste håpet fra noen.
Dagen etter at vi har vært i Auschwitz, er det en solformørkelse litt før klokka 11. Den varer i to og et halvt minutt. En flokk med barn sykler forbi leiligheten vår til det store torget i Kraków for å se solformørkelsen med spesialbrillene sine. Det lille toget er ledet av en mann kledd ut som en fargerik klovn med ekstra store sko, for å skape komisk effekt. De plinger med sykkelbjellene. Glade klemt i vårdagen.
Litteraturliste
Dette er noe av det jeg har lest for å forsøke å forstå:
Hannah Arendt: Eichmann in Jerusalem. A Report on the Banality of Evil (Penguin Classics 1963)
David Cesarani: Becoming Eichmann: Rethinking the Life, Crimes and Trial of a ”Desk Murderer” (Da Capo Press 2007)
Terje Emberland: Religion og rase. Nyhedenskap og nazisme i Norge 1933–1945 (Humanist, 2003)
Ida Jackson: Morfar, Hitler og jeg (Aschehoug 2014)
Thomas Mann: Doktor Faustus, gjendiktet av Dag Østerberg (Århundrets Bibliotek 1994)
Daniel Mendelsohn: The Lost: The Search for Six of Six Millions (Harper Collins 2006)
Marte Michelet: Den største forbrytelsen (Gyldendal 2014)
Filip Müller: Eyewitness Auschwitz: Three Years in the Gas Chambers, oversatt av Susanne Flatauer (Routledge 1979)
Miklós Nyiszli: Jeg var doktor Mengeles assistent. En jødisk leges erindringer fra Auschwitz, oversatt av Leif Magne Lervik (Orion 2007)
Espen Søbye: Kathe, alltid vært i Norge (Oktober 2003)
Edmund de Waal: Haren med øyne av rav, oversatt av Christian Rugstad (Press 2011)
Bjørn Westlie: Oppgjør – i skyggen av Holocaust (Aschehoug 2003), Fars krig (Aschehoug 2008), Fangene som forsvant (Spartacus 2015)
Sarah Wildman: Paper Love: Searching for the Girl My Grandfather Left Behind (Riverhead Books, 2014)
Nå er babyen min blitt seks år og kan begynne på skolen. Hun lever i et land hvor hun er trygg for etnisk rensking.