Jeg skulle bare bli frisk i ryggen, så jeg begynte på yoga. Så gikk jeg ned 20 kilo, begynte å stå opp klokka seks om morgenen og ble skjønnlitterær forfatter. Og nå kan jeg gå ned i bro. Jeg begynner å tro at fallskjermhopping er lettere.
Gå i bro fire måneder etter fødsel, viste seg å være mye vanskeligere enn å gå i bro én uke før fødsel!
DENNE ARTIKKELEN BLE FØRSTE GANG PUBLISERT I HARVEST.
Første gang jeg skulle gå ned i bro var jeg livredd. Det var ikke langt ned, det er bare en meter å falle rett på hodet, men likevel! Du går bakover, du mister kontrollen. Jeg lot armene henge bak meg, kjente nedover langs baksiden av lårene, lot overkroppen følge etter. Med armene utstrakt falt jeg bakover mot gulvet. Ett øyeblikk, ett berusende øyeblikk svevde jeg mot gulvet, jeg slapp meg fullstendig, stolte på det læreren hadde sagt. Hodet smalt i gulvet. Med full kraft! Jeg så stjerner og det svartnet for meg et kort sekund. Så var det over. Neste dag gjorde jeg det samme igjen, uten å falle så hardt. Og så gjorde jeg det igjen, og igjen. Nå har jeg gått ned i bro mange tusen ganger. Jeg senker meg rolig ned i bro, og løfter meg opp igjen til stående.
En gang virket det umulig. Den gangen jeg var lammet av de tre prolapsene i ryggen, den gangen var det noe jeg ikke en gang kunne vurdere: at jeg en gang skulle klare å gå ned i bro, jeg tenkte ikke på det en gang, jeg tenkte mest på å klare meg gjennom dagen. Den gangen kunne jeg nesten ikke gå, jeg slepte det venstre beinet etter meg mens smerter skjøt oppover ryggen og ned i beinet. I tre år var jeg alvorlig syk, ett av dem delvis lam. Det å ha smerter over veldig lang tid, er som å bo ved siden av motorveien. Det er alltid en støy i bakgrunnen som gjør meg trett, irritabel, ukonsentrert, redd. Og bare på grunn av noe banalt, noe så mange mennesker gjør i vårt postindustrielle vestlige, pc-styrte samfunn: jeg satt for mye stille. Jeg trodde at kroppen bare var et redskap for hodet, en slags intrikat mekanisme som kunne bære det kartesianske ”cogito ergo sum” rundt. Jeg jobbet 12-timersdager, jeg trente aldri, spiste dårlig, satt krumbøyd over datamaskinen og trodde at kroppen skulle klare det. Jeg klapret ut artikkel etter artikkel som journalist, og gikk hjem med verkende kropp om kvelden. En dag klarte den ikke mer, etter årevis med murrende smerter. Jeg kikket ned på beinet mitt som jeg nettopp hadde beordret til å løfte seg, men det rørte seg ikke. Det nektet. Sånn er det å være lam. Etter det er det bare svart, jeg vet det er en klisjé, men det stemmer. Det er bare et hull der de tre årene skulle vært. Jeg vet at jeg spiste smertestillende, så på dag-tv, gikk opp 20 kilo og mistet alt håp om å få et bedre liv. Når jeg slepte meg til butikken så folk gjennom meg, ikke på meg. Jeg husker en mann som ropte til meg ”du halter!” da jeg slepte det lamme beinet mitt etter meg, uten at jeg kunne skjønne vitsen med å påpeke noe så åpenbart for meg.
Det var ingen ting ved yoga som virket som en enkel løsning. Etter å ha prøvd alt, hadde jeg sluttet å tro at smertene skulle bli borte. Hvorfor gikk jeg frivillig til noe som fikk meg til å gråte av smerte, og som på mer enn én måte forandret kroppen og sinnet mitt? Jeg er fullstendig ateist, allergisk mot det alternative feltet. Jeg vil bare rope ”tull!” hver gang noen sier astrologi, homeopati, regresjonsterapi, engler og astrallegemer. Likevel var det noe med yoga som virket tiltrekkende for meg. Første gang jeg gikk på yoga skjønte jeg at jeg ville gjøre det resten av livet. Kanskje det var noe med roen. Kanskje det var langsiktigheten i yogaen; du må gjøre det mange, mange ganger før du kommer noen vei, og jeg er en seiging. Jeg liker disiplin. Yogaen tilbyr ikke noen endelig løsning, ingen bikinikropp eller strutterumpe blinker der i det fjerne som ”premie” for timene på matta (selv om man selvsagt får en bra kropp av å gjøre yoga, også). Også gjøres det i stillhet. Jeg hater treningssentermusikk. Kanskje det var det at jeg oppdaget at det sterke ønsket mitt om å fjerne smertene i ryggen ikke hjalp meg. Jeg måtte isteden endre innstillingen min til smertene.
Vi kommer alle til å oppleve smerte. Vi har det jo alle i oss at vi skal bli gamle og dø. Jeg gjorde yoga hver dag så tårene trillet av smerte, og kontemplerte samtidig smerten, mitt eget forfall. Min egen død. Langsomt begynte jeg å akseptere det. Smerten, sorgen, alt som er kastet på meg av uforutsigelig ubehag – det blir jo ikke borte for alltid av at jeg gjør yoga, men der, på matta, alene med meg selv i 90 minutter, må jeg konfrontere det og akseptere det, tåle at livet er sånn som det er, at kroppen min er som den er. Alle øvelser på matta skal gjøres med letthet. Uansett hvor vonde øvelsene er, skal du puste rolig og uanstrengt. Og langsomt gikk det opp for meg at alt det andre i livet kan gjøres sånn også. Puste rolig og gå videre, om du ikke får det til. Ikke presse så hardt, ikke ville så mye. Ville nok til å prøve, men ikke ville så mye at du mister deg selv av syne. Ikke tenke for mye. Ikke le det bort, ikke gråte over det, ikke bli sint. Bare gå videre.
Basia Lipska, en av de fantastiske lærerne mine. Foto: HiYoga
Og samtidig sluttet jeg å vurdere kroppen min som et objekt for andres begjær. Da jeg begynte, veide jeg altfor mye. Jeg forsøkte å dekke meg til med store t-skjorter. Jeg skammet meg. Jeg hatet meg selv. Så mange biter av kroppen min så feil ut. Men når du skal stå på hodet, er det en ulempe ved vide t-skjorter; de faller ned. Jeg måtte bare gi opp, ta på meg tettsittende klær som la seg rundt fettvalkene. Jeg ble for en stund, den tiden jeg sto på matta, befridd for den klassiske jentesykdommen: å se seg selv utenfra, som en gjenstand, en vase eller en stol, ikke som et menneske. Inne i yogastudioet spiller det ingen rolle lenger, hvordan andre bedømmer meg. Kroppen min er blitt et redskap for å gjøre ting: Det er ikke viktig å være vakker når du står på hodet. Å gå ned i bro er en komplisert øvelse, ikke et åsted for estetiske dommer. Jeg står på matta mi i et rom uten speil (ingen ashtangastudioer har speil) – og det gjør at jeg bare gjør yoga.
Det vanskeligste jeg har lært å gjøre i yoga er å gå ned i bro. Jeg har prøvd å gå ned i bro og opp igjen siden jeg var 15 år. Kroppen min var selvfølgelig bedre enn den er nå, likevel klarte jeg det ikke den gangen. Det var det å ha hodet feil vei som gjorde det, jeg turte ikke. Nå, når jeg nærmer meg 40, går jeg ned i bro, det er selve høydepunktet i ashtangaserien, den siste øvelsen før de såkalte avsluttende øvelsene, og dermed den øvelsen hvor du skal ta med deg all kraft fra serien av øvelser du har gjort før. Bro er kronen på verket. Å gå ned i bro er noe jeg ikke kan tenke meg ut av. Det meste annet i mitt liv tenker jeg meg ut av. Jeg sitter vanligvis foran datamaskinen minst 50 timer i uka, sikkert mer. ”Jeg” er hjernen min. På yogamatta er ”jeg” kroppen min. Jeg er kroppen. Jeg må være modig, ellers klarer jeg ikke å stå der. Jeg redd for å få vondt i ryggen igjen, redd for å dumme meg ut (jeg tror frykten for å prompe er langt større enn frykten for å smelle hodet i parketten), men jeg tror også at jeg er redd for noe mer. Jeg er redd for forandring. Og jeg oppdaget at jeg er redd for suksess. For hva gjør jeg hvis jeg lykkes? Hva gjør jeg hvis jeg endelig klarer bro? Hvis jeg lykkes, har jeg ingen unnskyldninger lenger, hvis jeg får ting til – vanskelige ting som å gå i bro – betyr det at jeg må bli flinkere. Da kan jeg ikke lure meg unna lenger, skjule meg bak unnskyldninger. Når du gjør noe med kroppen, syns alt du gjør, du kan ikke gjøre det halvveis. Enten går du i bro eller så går du ikke i bro. Jeg har gått til psykolog i mange år, men på yoga kan jeg ikke skjule meg bak språket, omskrive, forskjønne, lyve for meg selv – og langsomt har jeg lært meg å takle livet på en helt konkret måte. Jeg har sluttet å ha angst og depressive perioder, og begynte å sove hele natta gjennom av å gå på yoga. Jeg er ikke lenger ”hun som ikke får det til”. Jeg er ”hun som prøver”.
Søsteren min Tonje etter et hopp på Jarlsberg-feltet.
”Mange endrer livet sitt etter at de har begynt med fallskjermhopping”, forteller søsteren min, Tonje. Hun begynte med fallskjermhopping samtidig som jeg begynte med yoga. Vi har vært like intenst dedikerte begge to i disse sju årene: Mens hun har hoppet ut av fly i opptil 22000 fots høyde, har jeg hoppet mykt på matta mi, inn i en posisjon hvor jeg legger beina bak hodet; jeg knyter intrikate knuter på meg selv, står på hodet. Når hun har kastet seg inn i formasjoner med andre fallskjermhoppere, har jeg kastet meg bakover, ned i bro. Pustet rolig og kontrollert når hun har pustet fort og oppjaget. Hun har foldet ut fallskjermen, jeg har foldet ut beina som har ligget i lotus.
”Mange skifter jobb, eller tar grep om livet sitt på en annen måte.” forteller søsteren min. Det gjør vel noe med deg, å se døden dundre mot deg der nede. Søsteren min har ikke skiftet jobb. Men jeg merker at noe annet er annerledes. ”Jeg føler meg vakker og smart og morsom når jeg hopper i fallskjerm”, sier hun. ”Jeg føler meg fantastisk! Men jeg vet ikke om det er det at jeg har fått et annet forhold til døden som gjør det. Det er vel bare det at når du gjør noe veldig morsomt, noe du liker å gjøre på fritiden, så kan det gjøre at du vil satse mer på de tingene du liker ellers i livet også.”
Men det betyr jo at man blir modig, gjør det ikke? Man blir modig. Før våget jeg ikke stå foran en forsamling, ikke uten å se i gulvet, miste tråden, jeg famlet med å finne stemmeleiet som skulle til, stemmen brast og var for svak til å gi meg autoritet. Det hjalp lite å tenke at alle tilhørerne var nakne (hvorfor skal det hjelpe å se for seg det? Det er jo rett og slett bare en ubehagelig tanke!). Når jeg nå står eller sitter foran en forsamling tenker jeg ”jeg kan gå ned i bro”. Jeg løfter brystet, jeg puster rolig, som når jeg går ned i bro. Jeg er hun som prøver. Nei, jeg er mer. Jeg er en person som fortjener sin plass i verden. Endelig har jeg våget å ta min plass i verden. Og resultatet er at jeg skriver! Når jeg tøyer meg ned i bro, må jeg samtidig kjempe mot min indre kritiker, en person som sier at jeg ikke kan, at jeg aldri kan klare noe som helst. Hver gang jeg går ned i bro, har jeg vunnet nok en kamp mot den stemmen. Min indre kritiker er snart død, eller i hvert fall krympet og blitt svært liten og svakelig. Og dette er en stemme som har vært mest av alt opptatt av å angripe skrivingen min. Snart, kjenner jeg, takket være min iherdige dedikasjon til yoga, vil jeg ikke bry meg om den stemmen lenger i det hele tatt. Jeg gir nesten fullstendig faen i hva mine ytre og indre kritikere sier. Og det er ikke riktig hva folk sier: at det å ha en sånn stemme vil sørge for at man skriver kvalitet. Min indre kritiker sørger for at jeg skriver dårligere, jeg skriver full av tvil, full av hemninger. Det er ingen ting godt som kommer ut av å rakke ned på seg selv mens man prøver å gjøre noe. Mens man prøver å gå ned i bro, eller å skrive.
Å skrive er å ta plass, en plass som ikke var der fra før. Da må du våge å løfte stemmen. Jeg ser for meg et stort atrium, som er menneskeheten, og det å skrive er å gå fram foran alle som sitter der, alle kjente og ukjente, og fortelle en historie. Hvis jeg kan våge å gå ned i bro, burde jeg våge det, å stå foran mennesker jeg ikke kjenner og ta min plass i verden. Det kjennes faktisk mindre farlig enn å gå ned i bro. Før jeg begynte med yoga hadde jeg skrivesperre. Nå skriver jeg. Jeg går på matta hver morgen, jeg starter dagen med å være modig, og derfor kan jeg skrive.
Hver morgen klokken seks har jeg stått opp og reist gjennom den nesten tomme byen. Så tidlig om morgenen er det bare en merkelig blanding av mennesker ute: dedikerte finansmenn, folk på vei fra fest, håndverkere og yogier som meg. Romfolk som er på vei til tiggerplassen sin. Bussene er aldri forsinket, men heller litt for tidlig ute. Jeg kan se rotter løpe bort fra søppelbøttene i sentrum. Om vinteren er trikkeskinnene dekket av is og hauger av snø legger seg på benkene, så det kan minne om marka en tidlig morgen i januar, med trær som bøyer seg av vekten av snø. Jeg reiser til yogastudioet på den andre siden av byen, det tar 40 minutter. To timer senere er jeg på vei til jobb, etter halvannen times svetting på matta. Hvorfor står jeg opp klokka seks og reiser ut i 20 minus (midt på vinteren er det så tungt å stå opp!) for å stå i et rom med andre folk i stillhet og gjøre de 60 samme øvelsene som jeg gjorde i går, og dagen før? År strekker seg bak meg, foran meg ligger årevis med de samme øvelsene. Jeg blir av og til overrasket over min egen disiplin og dedikasjon. Men når jeg står der, i yogastudioet og klokka er sju, da lurer jeg ikke lenger på hvorfor: Rommet pulserer av dyp pust og svetten dugger vinduene. Vi er over mange mennesker som gjør dette om morgenen. Lærerne mine begynner sin egen praksis klokka fire-fem om morgenen. Mange av menneskene jeg står ved siden av, har jeg gjort yoga med i årevis. På en måte er de mine venner: jeg merker det når de er triste eller stressa, jeg kan observere det hvis de er ukonsentrerte eller misfornøyde. Det er lett å glemme kroppsspråk når man kommuniserer mye via e-post. Men kroppen utstråler så mye, bare hvordan vi løfter hånden sier noe om hvordan vi er eller føler oss.
I ashtangayoga, som er den retningen av yoga som jeg driver med, gjør vi de samme øvelsene, igjen og igjen. Aldri i en ny rekkefølge. Vi bytter ikke om på tingene, du kan ikke gjøre ashtanga om du er utålmodig eller opptatt av variasjon. Heller ikke om du er ute etter et bestemt mål, for det finnes ikke noe endelig mål, ikke noe yogaens svar på Birkebeinerløpet. Det er så mye i livet som er målrettet, så innrettet på kjapp tilfredsstillelse: shopping og underholdning og prestasjonspresset i skolen og på arbeidsplassen har sløvet evnen vår til å være tålmodige og utholdende. Yoga handler bare om tålmodighet og utholdenhet. Det handler om å omfavne både det ubehagelige og det gode i livet. Jeg tror at jeg skjønner Dalai Lamas smil bedre nå: smilet og sorgen er bare to sider av samme sak, ringer på det samme vannet.
Da jeg begynte å gå ned i bro, lo jeg manisk hver gang jeg feilet. Så gråt jeg litt, bet i meg tårene og prøvde igjen. I hodet mitt dukket stadig bildet av meg selv som seksåring opp: slitte, røde cordfløyelsbukser, slitte fotballsko, det mørkeblonde håret som hang ned i øynene. Hun så trist ut. Hilde seks år følte seg maktesløs. Mens jeg sto der med hodet ned, måtte jeg overvinne henne, og den følelsen. Det var perioder hvor jeg gråt hver gang jeg gikk ned i bro. Følelsene ble for sterke, de vellet opp i akkurat den posisjonen. ”Det er vanlig det”, sa læreren min på det tidspunktet, da jeg unnskylde tårene mine overfor ham. ”Det er fordi du bøyer ryggsøylen så ekstremt. Det sitter så mye følelser i ryggen”. Var det det som gjorde at jeg hadde ødelagt ryggen, alle følelser jeg ikke hadde konfrontert? Noe hadde jeg jo fortrengt; alle faresignaler før jeg fikk prolapsene hadde jeg bare svelget unna. Hvor mange gjør ikke det i Norge i dag? Dette er jo folkesykdommen. Svært mange av langtidssykemeldingene går til oss med vondt i ryggen. Vi kjenner ikke kroppene våre lenger, mens blikket vårt farer over sosiale medier, mens vi sitter foran tv-en og Skalan og underholder oss bort fra våre egne kropper. Man blir nummen.
Jeg vet ikke hvor mange tusen ganger jeg har gjort de samme øvelsene, men på en eller annen måte er det en trygghet i det. Det er ikke kjedelig: eller det er mer det at det er så kjedelig at det skjer noe nytt. Tankene blir frigjort. Gjentagelsene gjør at jeg slapper av, som den rolige ruggingen på et tog, eller de gjentagende takene på pedalene når man sykler på en rett vei. Skritt i rolig tempo på en skogsti. Når i livet gjør vi noe i fullstendig stillhet? Når er vi helt alene med oss selv? Men i motsetning til når jeg går skogsturer, dukker det alltid opp noe ubehagelig i løpet av yogapraksisen, et sted gjør det vondt, en øvelse butter, gjør vondere enn i går, og jeg må konfrontere min egen angst for ubehaget og smerten igjen. Jeg vil jo helst slippe, gå utenom. Men det holder ikke å gå utenom. Du må gå rett på, konfrontere frykten. Som yogalærer har jeg sett folk få panikk av øvelsen shavasana (”død manns posisjon”), en øvelse som består i å ligge rett ut på ryggen på en matte, uten å bevege en muskel. Hva ble hun redd for, hun som forsøkte å reise seg opp, som sa at det var vondt å ligge sånn? ”Nei, dette går ikke. Jeg må gå!” sa hun brydd og hastet mot utgangen. Ligge stille ble for mye.
Fordi alle yogier etter hvert kan rekkefølgen på øvelsene utenat, kan vi komme når vi vil om morgenen til studioet, og vi gjør øvelsene våre i vårt eget tempo, mens en lærer går rundt og retter på oss, viser oss neste øvelse i serien og stort sett lar oss gjøre øvelsene i fred. Det betyr at vi står sammen, uansett nivå: fra jeg var nybegynner har jeg sett folk stå på henda og senke seg ned i bro, eller vikle beina bak hodet: og jeg oppdaget at det gjør noe med meg. Jeg begynte å forestille meg at jeg også skulle klare det en dag. Jeg skulle klare å gå i bro, jeg begynte å se det for meg. Evnen til å forestille oss at vi gjør noe vanskelig kommer før selve forsøket. Uten ideen, vil det ikke skje. Uten ideen om at jeg skal skrive en bok, vil jeg ikke en gang prøve. Og jada, dette er en gjenganger i amerikansk positivitetstenkning, alt jeg ikke liker av selvhjelpsbøker er full av entusiastisk bullshit som dette. Men likevel: jeg vet nå at noe av det virker. Jeg går i bro. Jeg har skrevet en bok, og skal skrive mange flere.
”Det er en grunn til at soldater har en drill på hva de skal gjøre. Det gjør det jo mer sannsynlig at de skal gjennomføre”, forklarer søsteren min om fallskjermhoppinga si. ”Første gang jeg hoppet, trodde jeg at jeg skulle dø. Men vi hadde øvd på alt, hvordan vi skulle gå ut av flyet og hvordan hoppet skulle være, så da jeg først var oppe i flyet, gjorde vi det bare. Bevegelsene var innøvd”, forklarer hun. Hun sier det helt hverdagslig. Jeg forestiller meg hvordan det er å ake seg ut over kanten, sittende. Under meg er det 4000 meter med luft, landskapet er et lappeteppe av grønne jorder og områder med skog. Bare å tenke på det lager et sug i magen min, det suget man har i berg-og-dal-banen rett før man begynner å skrike. Hvorfor gjør hun noe så farlig?
”Det er bare én gang jeg har trodd jeg skulle dø, og det var første gang jeg hoppet alene og havnet i et tre åtte meter over bakken. Det tok to og en halv time før de fant meg, for jeg var jo midt i skogen. Mens jeg falt, passerte faktisk livet revy, akkurat som man hører om. Merkelige episoder fra barndommen dukket opp for mitt indre blikk. Det er helt sant”, sier søsteren min. Sånn er det, fallskjermhopping, ja, jeg holdt på å si livet: man faller og faller og plutselig treffer man bakken og reiser seg ikke mer. Nå, når jeg faller mot bakken i bro, ser jeg for meg badestedet Katten, som ligger langs Mosseveien med glatte svaberg og to stupebrett i tre. Det er det fineste stedet i Oslo om sommeren. Vannet blinker og man kan se langt, langt utover Oslofjorden. Jeg stuper ned i det varme havet, jeg faller rolig ned i bro.
Yoga kan i sjeldne tilfeller være like farlig som fallskjermhopping: en kvinne døde visst av hjerneblødning etter å ha gjort ashtangayoga, har jeg lest. En av lærerne mine fortalte meg at han hadde brukket kravebeinet en gang, under en komplisert øvelse. Spennet i beinet ble for sterkt, så det bare brakk tvers av. Og folk får selvfølgelig revet over sener. Selv har jeg fått en seig skade i skulderen. Det er øvelser hvor jeg er sikker på at jeg kunne brukket nesa eller fått en skikkelig whip lash-skade. Men det farligste er å se seg selv i øynene. Det er så veldig ubehagelig noen ganger, å stå der, i stillheten. Er det stille når du hopper, Tonje? ”Det bråker veldig. Det suser sånn av vinden i ørene når man faller.”
Mitt favorittsted i Roma: ashtangastudioet like ved Colosseum.
Våre eventyr på hver vår ende av skalaen av det moderne har kanskje noe felles: det ekstremt oppjagede og det ekstremt introverte. Fryse på vei ned fra 12000 fot eller svette på en matte. Adrenalin versus introspeksjon. Vi har begge venner over hele verden, folk vi har gjort noe sammen med: Hun har hoppet med hundrevis av andre fallskjermentusiaster i California eller i Polen. Jeg har besøkt yogastudioer over hele Europa. Jeg føler meg hjemme uansett hvor jeg kommer. Vi snakker det samme språket, yoga – og kroppene har en felles grammatikk, uavhengig av landegrenser. I Roma er det et studio rett ved Colosseum; i taket er det et stort vindu som slipper ned lys. Utenfor er det en liten bakgård med sitrontrær og det er fullt av fugler, som kvitrer inn til oss der inne. Lærerne hjelper oss ydmykt videre, uten store fakter. I Barcelona, en jul for flere år siden, virket læreren som om hun ikke hadde det så bra: hun var brysk, avvisende, noe mørkt lå over henne. Utenfor var det tørt og kaldt, inne i studioet i Barcelonas gamleby var det varmt og innstengt. Jeg føler meg hjemme alle disse stedene, de gjør at jeg opplever det å reise helt annerledes enn før. Jeg hører hjemme i et fellesskap. Ikke et sekterisk fellesskap, for vi må ikke bekjenne oss til noen guddom, ingen krever at man skal la være å spise kjøtt, røyke eller drikke (selv om det er anbefalt), og du trenger ikke bli buddhist av å gjøre ashtangyoga. Men når jeg, gammel ateist som jeg er, nå kommer over buddhistiske tekster, gir de gjenklang i meg. Smilet og tårene er del av de samme krusningene i sinnet, og under krusningene, der er det stille.
Kanskje det bare er så enkelt: Jeg blir lykkelig av yoga! Jeg får overskudd! I boka The Science of Yoga viser forfatter William Broad til flere undersøkelser, blant annet at man får økede testosteronverdier i blodet av å gjøre yoga, særlig kvinner får det. Det kan forklare at jeg mistet 20 kilo på kort tid uten å engang prøve: testosteron bygger muskler, som igjen forbrenner fett. En annen studie, gjort i Norge, viser at yoga øker mengden hvite blodlegemer, og dermed styrker immunforsvaret, mer enn andre former for trening. Kanskje det bare er det. Kanskje det bare er det som gjør at jeg føler meg sterk og glad en søndag morgen i april, jeg går nedover Bygdøy allé, sola skinner på kastanjetrærne som strekker knoppene sine mot lyset, klokka er 10 om morgenen og gatene er øde, bare dekket med grus og vannstrimer etter smeltet snø. Jeg spiser en banan. Den beste bananen i mitt liv. Denne dagen er fantastisk, unik, jeg vil holde den fast, jeg vil omfavne menneskeheten i all dens litenhet og all dens storhet: all småligheten og skjønnheten som utgjør menneskelivet gjør meg rørt og glad denne søndagsmorgenen, og jeg føler en dyp takknemlighet overfor livet.
En gang spurte noen meg om hvordan jeg kom i gang med å skrive, hva som motiverte meg. ”Jeg skjønte at jeg skulle dø og at jeg har begrenset med tid. Og det er noen ting jeg må rekke å si før jeg dør.” svarte jeg. Det tenker jeg på mens jeg gjør yoga. Og av og til tenker jeg ikke på noen ting.
