Idet jeg runder 45 år kan jeg feire et litt merkelig jubileum: Det er nøyaktig 30 år siden jeg begynte å hate magen min, 15 år gammel.
Her blir jeg tatt bilde av til The Times, ved siden av søsteren min Ylva (til høyre). Det eneste jeg tenker på, er om jeg ser tjukk ut. Ikke at det er THE TIMES, en av de mest legendariske avisene jeg vet om, hvor stort det er, at de sikkert syns at jeg er smart.
Hatet har ikke avtatt, det har økt i styrke, men i noen kortere perioder av livet har jeg ikke tenkt på magen min i det hele tatt. De periodene har vært mine mest produktive. Jeg har endelig innsett at om jeg hadde omsatt all forakten og de negative tankene jeg har om egen kropp i litteratur, hadde det cirka tilsvart hovedverket til Marcel Proust, På sporet av den tapte tid. Jeg tuller ikke! Det hadde blitt et 12-bindsverk om magen min, om jeg hadde skrevet ned selvforakten, ord for ord. Det finnes bare én gyldig mageform for meg, nemlig, og det er strek. Magen min burde være flat, og det har den aldri vært. Jo, den har vært det! De årene jeg hadde spiseforstyrrelse og gjorde 100 sit ups og kun spiste et par rødbeter (æsj!) hver dag, da var magen min flat. Jeg var til gjengjeld ikke spesielt lykkelig. Og den gangen jeg var singel og ganske mye alene og ble besatt av å trene yoga. Jeg trente yoga opptil 3,5 time om dagen. Da hadde jeg en fin kropp, ifølge min egen standard, men jeg var heller ikke da spesielt lykkelig, egentlig var jeg mest ensom. Jeg hadde ikke noe liv utover kroppen, ikke noe barn som vekket meg hver morgen og maste om corn flakes og fargestifter og bustet til håret mitt, ikke noen mann som minnet meg på avslutningen i barnehagen og planla ferieturer med meg, jeg traff ikke venner, jeg dro på ferier alene - men jeg hadde flat mage.
For to år siden var livet mitt rent, svart kaos (jeg skriver litt om det i boka Kreativitet), jeg sa opp jobben min, vi solgte leilighet og hytte og downsize-et for å kunne leve som oversetter og forfatter uten noen økonomiske garantier, vi pusset opp og mistet oversikten over alt i livet. En nær venn døde. Det var kaos, det var mørkt. For å takle det, fikk jeg lykkepillen av fastlegen min. Jeg vet at den sikkert kan funke for mange, en sånn pille fungerer veldig forskjellig fra person til person. Men for meg førte det først og fremst til at jeg ble utrolig stressa og oppjaget, og at jeg begynte å spise, ustoppelig. Jeg spiste én middag til lunsj og to til middag, jeg kunne ikke la være. Jeg spiste en hel 200 grams sjokoladeplate på rappen, og vanligvis er jeg ikke så veldig glad i søtsaker. Jeg la på meg 15 kilo på 9 måneder. Ikke ble jeg lykkelig av den pillen, heller, bare mye tjukkere enn jeg har vært på årevis. Etter det, har jeg forsøkt å slanke meg igjen, drevet av et enda sterkere hat mot magen. Tenk på det: Siden januar 2019 har jeg vært kontinuerlig på “slankekur” for å få en flat mage, men etter det siste mislykkede forsøket – Berit Nordstrands Omstart 30; åååå, som jeg hater den boka! For noe absolutt møl! For et stressende og ulykkelig prosjekt det var, med alle reglene, alt maset – skjønte jeg at dette ikke kan fortsette. Jeg har telt kalorier og skritt og spist antiinflammatorisk og vegansk og til og med målt treningseffekten av sex, og prøvd å spise sunt (egentlig så lite som mulig) hver dag i halvannet år, og jeg veier nøyaktig det samme, mest sannsynlig fordi jeg starter dagen optimistisk med å spise så lite som mulig, og slutter den med en enorm matfest, drevet av en ustoppelig og litt overraskende (hver gang er jeg like overraska!) oksehunger. Det betyr at jeg har gjort livet mitt til noe så kvinnetypisk som et pågående mislykka prosjekt, helt uten grunn. Ingen har bedt meg om å slanke meg, og den eneste som taper på alt dette selvhatet, er meg selv. De eneste som vinner på det, er forfatterne av kostholdsbøker og blogger, som tjener penger på min dårlige selvtillit. Jeg våkner hver morgen, går på vekta, konstaterer at jeg ikke har mistet et gram, kanskje til og med gått opp litt, og gremmes resten av dagen. Hvor jævla trist er ikke det? Jeg går ut i sommerdagen og tenker “Taper!” i steden for “Vakkert vær i dag! Oj, det der må være en svale!” Jeg bruker tid og penger på å kjøpe klær, utelukkende utfra det kriteriet at de dekker over magen min, og jeg dekker til, hele året, ingen skal noen sinne få se min største hemmelighet: den havregrøtligende, dissende, surmelkhvite magen.
Så hvorfor hater jeg magen min? Jeg trenger den jo! Jeg trenger tarmer og litt ekstra fett, jeg trenger å spise, jeg har trengt livmoren min, fordi jeg jo har laget et helt barn med den. Ja, jeg trengte magen litt ekstra da, og den utførte virkelig et veritabelt mirakel idet den stokket om på innvollene mine og grodde et helt menneske: Snakk om bra mage! Hvorfor kjenner jeg ikke dyp takknemlighet over magen min?
Jeg har trengt magen min hele livet, men likevel har jeg hatet den i 30 år. Jeg har aldri gått med bikini, unntatt da jeg var gravid – å, lykke! Å være gravid! Jo mer struttende magen ble, jo gladere ble jeg! Jeg viste den frem til alle som ville se! Endelig og for første gang var det en naturlig grunn til at magen stakk ut, og jeg elsket kroppen min, for første gang! Endelig ble jeg ikke forlegen når folk spurte meg om jeg var gravid – jeg ble glad. For for første gang kunne jeg svare “ja”, og ikke et unnvikende “nei” når de spurte. Ja, for folk spør! Folk har pekt på den oppblåste og premenstruelle magen min og spurt meg om termin, folk har gått bort til meg på fest mens jeg niholder i en sigarett og et glass vin samtidig og gledesstrålende antatt at jeg måtte være verdens mest upassende vordende mor, nemlig en full og røykende en, “er du gravid?” – det spørsmålet har jeg fått så mange ganger at jeg ikke har tall på det. Mest fra menn, selvfølgelig, de ser en kvinne i 20- og 30-åra med litt mage og antar at alt ved meg skriker etter moderskapets fullkomne kvinnelighet, ikke vet jeg! Jeg kan ikke annet enn å tro at det er uvant for mange voksne menn å anta at det en kvinne som meg har drømt om hele mitt liv, ikke har vært å få barn, men å skrive bøker. Jeg har drømt om å skrive bøker, jeg har hatet magen min. Kanskje det er der det kommer fra?
Kanskje det er det at magen min røper at jeg elsker god mat og kvelder med venner – det er som om mitt ytre forråder meg: Jeg er ikke en anemisk, alvelignende sak som skriver rene og åndelige dikt om sjelen, slik jeg burde vært, det tenker jeg jo - jeg er bare hun med sterke legger og veldig høy latter og sjokoladekake i den ene hånda og prosecco i den andre, som lirer av meg teite vitser (om kvelden, etter å ha sultet meg hele formiddagen, vel å merke), og som har litt mage. Magen! Hvorfor kan den ikke forsvinne?! Hvorfor kan jeg ikke bli et slags flyktig og åndelig vesen som er nominert til Nordisk Råds Pris? Det er det jeg vil, om det skjedde hadde jeg blitt lykkelig, hadde jeg ikke?
Jeg har vært avbildet i den legendariske britiske avisa The Times over to sider, og det eneste jeg tenkte var “Ser jeg pen ut? Syns magen min?” Jeg tenker det hver eneste gang jeg skal bli tatt bilde av i forbindelse med et intervju, “Vil jeg se tjukk ut i dette antrekket, vil magen min synes?”, men vet du hva? Jeg blir aldri tatt bilde av fordi jeg er modell. Jeg er ikke på trykk i aviser og magasiner fordi jeg er så vakker, men fordi jeg kan skrive, fordi jeg kan tenke. Det er til å grine av, at jeg i det hele tatt tenker på den jævla magen, når folk egentlig bare vil høre hva jeg har å si. Men det er akkurat som om jeg tenker at kroppen min er i veien for det jeg skriver, at alt det som stikker ut på den trekker oppmerksomheten bort fra ordene mine. Jeg skammer meg over pupper og mage, jeg burde ikke se så … livskraftig ut! Jeg burde være en strek!
Men jeg hatet magen min mye før jeg ble forfatter, jeg hatet den da jeg var 15 år og bestemte meg for at jeg skulle bli tynnere enn alle andre. Hvorfor gjorde jeg det? Spiseforstyrrelsen kom etter selvhatet, og selvhatet mitt var enormt i tenårene, kanskje vi skal begynne der. Jeg ble voldtatt som 15-åring av en voksen mann med makt over meg, jeg tror selvhatet vokste i styrke da, og det var da jeg virkelig begynte min vandring inn i spiseforstyrrelsen. Magen var bare det mest naturlige stedet å rette det. Jeg tenkte at om jeg sultet bort alt det kvinnelige, skrapet bort alle kvinnelige former, gjorde meg til et barn - ville jeg være trygg for ham, for alle som ville ta makten over meg og kroppen min. Kanskje det styrer meg fortsatt. Men det er jo ikke bare vi som er blitt voldtatt som hater magen vår! Dette er epidemisk! Den gang jeg vokste opp, så vi Jane Fonda på tv og Madonna og utallige andre skuespillere og artister. Alle kvinner jeg så, hadde flate mager. Jeg var unaturlig, uskjønn, feil, det visste jeg, alle med mage burde skamme seg. Dette var samtidig som jeg begynte å lese litteratur for alvor, den gang jeg bestemte meg for å bli forfatter selv. Ville jeg bli som mine mannlige forbilder? Nei. Da hadde jeg jo anlagt en stor bart, som Gabriel García Marques, eller drømt om å bli blind, som Jorge Louis Borges, lett skalla som Umberto Eco, fantasert om store, utstikkende ører som Franz Kafka. Det er greit – ja til og med en fordel – for mannlige forfattere å være ute av stand til å få en ekstrajobb som modell. Men innerst inne tenker jeg at det kravet ligger der for meg. Jeg burde være forfatter OG vakker. Eller om jeg ikke klarer det: Forfatter og vanlig. Ikke-påfallende. Usynlig, men med en skarp penn. Ikke vekke anstøt, men skape skandale.
Jeg har tenkt i det siste at jeg er lei. Denne kampen mot kroppen, denne kampen for å bli en anemisk og alveaktig forfatter, den må ta slutt. Jeg er nødt til å omfavne den kroppen jeg er og skrive utfra det jeg har og er og puster og lever hver dag. Jeg er 45 år nå. Jeg skal aldri bli modell. Kroppen min er bare en kropp, den lever, den har grodd et liv, jeg er frisk. Og disse stakkarslige refleksjonene, dette umodne hatet mot en tilfeldig kroppsdel, er på ingen måte et vitnesbyrd om meg som forfatter, for jeg tror jeg er en mye bedre forfatter enn jeg er et menneske, jeg tenker når jeg skriver, mens i livet mitt er jeg styrt av umodne begjær og ubearbeidet sinne. Men kanskje jeg kan klare å elske meg selv litt mer nå, si farvel til magehatet og bruke alle krefter jeg har de neste 45 årene på skrive god litteratur? Kanskje jeg skal forsøke å få utstående ører. Og bart. Kanskje jeg skal slutte å undervurdere mine omgivelser; kanskje jeg skal begynne å stole på at folk kan like meg, uansett mage eller ikke. Kanskje jeg skal kjøpe en bikini?
I sommermorgenene ligger barnet mitt inntil meg og koser på magen min, hun sier “jeg elsker magen din, mamma, jeg elsker deg”, og jeg gir fra meg et dypt sukk, som om noe slipper.
Her tenker jeg bare litt på magen. Men jeg gjør det, altså - det er derfor jeg har armen liggende over, tilsynelatende tilfeldig.